Å forlate banen med verdighet – hva eiere kan lære av toppidrettens karriereslutt

For mange gründere og eiere er virksomheten mer enn en jobb. Den er livsverket. Identiteten. Beviset på hvem man er og hva man har fått til. Når tiden kommer for å gi stafettpinnen videre, er det derfor ikke bare snakk om et generasjonsskifte eller en transaksjon. Det er et eksistensielt skifte.

Her ligner eierskifte overraskende mye på det øyeblikket en toppidrettsutøver legger karrieren på hylla.

Forskning fra idrettspsykologien viser at utøvere som har bygget hele sin identitet rundt prestasjon og konkurranse, ofte opplever et identitetstap når karrieren tar slutt. Fenomenet kalles identity foreclosure; når én rolle har fått for stor plass, og alternative identiteter ikke er utviklet. Overgangen blir vanskeligere jo mer alt har handlet om «meg og sporten».

Det samme ser vi hos eiere som sliter med å gi slipp.

Når gründeren fortsetter å overstyre, korrigere og «hjelpe til» etter at neste generasjon formelt har tatt over, handler det sjelden om kontrollbehov alene. Det handler om frykt for at livsverket skal forvitrer. Om tap av mening. Om en vane av å være den som bestemmer – i årevis.

Innsikt fra familybusiness.org peker på noe interessant: Overganger med tydelige datoer og klart definerte roller har rundt 75 % suksessrate. Åpne, uavklarte overganger lykkes bare i ca. 35 % av tilfellene. Ikke fordi intensjonene er dårlige, men fordi uklarhet gir rom for tilbakefall.

Toppidretten har lært oss noe verdifullt her. De utøverne som håndterer overgangen til et liv etter toppidrett best, er de som:
– har forberedt seg mentalt på avslutningen
– har nye roller, interesser eller formål klare
– får støtte og coaching i overgangsfasen

Vi mener at akkurat det samme gjelder for eiere.

Å gi slipp betyr ikke å forsvinne. Det betyr å skifte rolle. Fra spiller på banen til en som bygger laget fra sidelinjen. Med klare rammer. Klare forventninger. Og respekt for at andre nå skal få rom til å lykkes, på sin måte.

Å gi slipp er ikke et tegn på svakhet. Det er ofte det siste, og kanskje viktigste, ledergrepet du tar. Idretteutøveren som selv styrer når hen skal legge opp, som kan få prestere godt helt til slutt og «gi seg på topp», har det nok bedre enn hen som holder på litt for lenge, og som gir seg med dalende kurve.

Og om det kjennes tomt, vondt og vanskelig; tenk på deg selv om en toppidrettsutøver som skal legge opp, som for alltid vil ha med seg pallplasser og personlige rekorder, men som må bruke litt tid og krefter på å finne ny rolle og vei i resten av livet.